Kampen om barnets indre stemme
Etter 3 år på EQ Institutt, har jeg heldigvis lært litt om hvordan barn trenger å bli sett og møtt. Og nå som jeg vet, vil jeg så gjerne si ifra til de som ikke helt har fått det med seg. Men så vet jeg også at den treneren som hyler, kjefter og slår oppgitt ut med armene også har sin historie. Og at tilsnakk foran en forsamling kan gjøre vondt verre. Og ikke minst, jeg var så opprørt at jeg var på gråten. Så jeg håper denne teksten ydmykt finner veien til deg som trenger den.
I idretten handler prestasjon om så mer enn fysiske ferdigheter. Det handler om følelsesmessig motstandsdyktighet - og den bygges eller brytes ned av voksne rundt barnet. Når en trener velger høylytt kjeft, skjer det noe dypt inne i et barns nervesystem. Det handler ikke lenger om ferdigheter, men om selvverd.
Konsekvenser av kritikk kan være at barnet får en indre kritisk stemme som varer livet ut, redusert selvtillit, prestasjonsangst og redsel for å feile. Kraftig kritikk kan ta fra et barn troen på seg selv raskere enn noen fysisk skade. Ord kan både bygge og ødelegge selvfølelsen.
Istedet for kjeft og oppfarende kroppsspråk, trenger barna istedet anerkjennelse, følelsen av felleskap, trygg veiledning, rom for læring og kjærlighet uavhengig av prestasjon.
En god trener ser hele barnet, ikke bare det de presterer på banen. Så, hvis denne teksten kommer frem til riktig trener, så håper jeg at du har lyst til å være nettopp det. En skikkelig god trener! Og det har jeg tro på at du vil, nå som du har lært hvilken enorm rolle du har. Og neste gang du får lyst til å rope "du løper jo 0 kilometer i timen!", så håper jeg du bare driter i det, rett og slett!
Klem m
