Fryktens makt
Da Trump vant valget i USA i 2016, fikk det store konsekvenser for en sliten småbarnsmor på et lite tettsted i Norge, cirka 6237 km unna. Det var meg.
Jeg våknet til nyheten og kjente at noe inni meg gikk i stykker. Håpet, kanskje. For meg representerte dette det motsatte av alt jeg står for, mine verdier og mitt menneskesyn. Nå var verden plutselig helt annerledes enn i går. Jeg mistet meg selv totalt. Jeg satt der i sofaen med tre barn lekende på gulvet og kjente at jeg mistet kontrollen over kroppen min. Frykten, avmakten, håpløsheten tok fullstendig over. Katastrofetankene som jeg vanligvis slet med, ble ganget med ti. Skremmende bilder flashet foran øynene mine. Angsten rev og slet i kroppen, det føltes som å bli spist opp innenfra. Det er det mest skremmende jeg har opplevd.
Jeg skal ikke legge all skyld på Trump. Det skal sies at jeg hadde fått tre barn på to år. Hadde ikke akkurat sovet så mye de siste årene. I tillegg bar jeg på traumer og vond bagasje fra fortiden. Trump veltet lasset, rett og slett. Menneskehjernen er ikke laget for å ta inn hele verden. Likevel gjør vi det, hver eneste dag. Nyheter og sosiale medier gjør at vi får med oss det som skjer langt unna, i tillegg til det som skjer oss nært. Det er ikke rart vi kan bli overveldet. For verden er til tider et skremmende sted. Tidligere tenkte jeg på fremtiden som en rett linje oppover. Ting utvikler seg, det er framskritt. Teknologien går i superfart, folk får lov til å gifte seg med hvem de vil og får bestemme over egen kropp. Men sannheten er at verden går i bølger. Det går opp og ned, noen ganger blir det bedre, noen ganger verre. Kriger bryter ut, det blir fred. Vi husker, og vi glemmer historien.
Det er 2025 og Trump har vunnet et nytt valg. Igjen aktiveres frykten i det som nå er en småstresset tenåringsmor. Samtidig kjenner jeg denne gangen at jeg står støtt i meg selv. Kontrasten er slående. Frykten er den samme, men jeg tåler den. Verden blir igjen et enda mer utrygt sted, men jeg klarer å håndtere det. Tankene mine spinner ikke av gårde som hissige raketter ute av kontroll. For det jeg har gjort siden sist er å ta ansvar for meg selv. Verden får jeg ikke gjort noe med. Andre mennesker kan jeg ikke endre. Men jeg kan gjøre noe med meg selv. Sannheten er at frykten har vært min beste venn. Min drivkraft. Frykten har vært det jeg kjenner best, min normaltilstand, min grunnfølelse. Da blir det motsatte veldig skummelt: Tillit.
Til slutt hadde jeg ikke noe valg lenger og gjorde det jeg var aller mest redd for: Å se frykten i øynene. Anerkjenne den, føle den, stå i den. Det er det tøffeste jeg noen gang har gjort. Men sammen med en trygg terapeut ble jeg sakte, men sikkert, tryggere i meg selv. Jeg lærte å tåle de vonde følelsene. Men også de gode. Frykten var så integrert i meg at jeg ikke turte å slippe gleden til heller. Prosessen var tidkrevende og smertefull, samtidig helende og god. I dag tåler jeg følelsene mine på en helt annen måte. Jeg har lært verktøy for å håndtere det som kommer og tar meg selv og følelsene mine på alvor. Jeg føler meg hel. På en måte kan jeg takke Trump for det.
Gjennom prosessen med å lære å tåle mine egne følelser, møte meg selv med kjærlighet og respekt, lærte jeg også å tåle andre. Vi mennesker er mer like enn vi tror. Vi har alle et behov for å bli sett, møtt, hørt. Vi har behov for anerkjennelse av følelsene våre, trøst og støtte. Jeg som tidligere dømte meg selv hardt, snakket nedsettende til meg selv og ofte var irritert på meg selv for følelsene jeg hadde, vet nå at jeg gjorde så godt jeg kunne, ut i fra mine forutsetninger. Alle andre gjør også det, inkludert de jeg er politisk og moralsk uenige med. Jeg tror at jeg og Trump har noe felles:
Frykten.
For et menneske som føler seg trygg, anerkjent og tilfreds ikke vil ha behov for å skade eller snakke nedsettende om andre mennesker. Det er symptomene på et underliggende problem. Polarisering, rasisme, oss og dem. Alt handler om frykt. Det vi ser i verden akkurat nå, og til alle tider, er voksne menn med makt som ikke kan håndtere frykt. Frykten er en sterk drivkraft, den kan få oss til å gjøre forferdelige ting for å beskytte oss selv.
Hva kan jeg gjøre? Jeg kan starte med meg. Lære meg å tåle og håndtere egne følelser. Det er tøft, men det vil få fantastiske ringvirkninger. Jeg ser det allerede. Min mann, mine barn, min nærmeste familie og mine venner.
Dette er min protest mot det som skjer i verden akkurat nå. Jeg vil være enda mer kjærlig, raus og tolerant, både mot meg selv og andre. Jeg tror empati er en superkraft og jeg vil bruke den. For det å være modig betyr ikke å ikke være redd, det betyr å gjøre noe på tross av frykten.
