Når livet setter seg i kroppen
Det hender kroppen vår skriker, men ordene blir borte på veien. I den norske dokumentarserien «Uten synlige tegn (TV2)» møter vi barn og unge med symptomer legevitenskapen ikke finner svar på. Og de er ikke alene. Kroniske plager som mangler effektiv behandling, er et verdensomspennende samfunnsproblem med store ringvirkninger. Alt fra lettere plager til invalidiserende smerter og utmattelsestilstander som gjør det vanskelig eller umulig å leve det livet man ønsker. Deltakelse i familieliv og arbeidsliv blir for mange problematisk, og ikke minst er det en både tidkrevende og økonomisk belastning å prøve å finne behandling som fungerer.
I René Descartes’ kropp-sinn-dualisme, som mye av vårt moderne samfunn er bygget på, forstås og behandles kroppen og sjelen som to separate enheter uavhengige av hverandre. Dette synet har ligget til grunn for utviklingen av helsetjenester hvor mange pasienter opplever å «falle mellom to stoler», herunder somatikken (det kroppslige) og psykiatrien (det mentale). Heldigvis er det nå en bevegelse som vokser fram som våger å tenke annerledes rundt helse og helbredelse. Det utvikles både større forståelse for og nye terapiformer med rot i den biopsykososiale modellen, som fremstiller et helhetsperspektiv på menneskelig sykdom og fungering (SNL, 2025).
Som EQ-terapeut er jeg opptatt av å se hele mennesket jeg har foran meg. Ved å redusere et menneske til kun sine symptomer og plager løper vi en stor risiko for å gå glipp av selve nøkkelen til helbredelse. Store navn innen traumefeltet som Dr. Gabor Maté (« When the body says no ») og Bessel van der Kolk («The body keeps the score») ser en tydelig kobling mellom ulike former for både kroppslige og psykiske plager og sykdommer og våre individuelle livshistorier og sårbarheter. Det er derfor fantastisk å se hvordan det nå også på norske sykehus benyttes en helhetlig og individtilpasset tilnærming til å behandle disse «mystiske» symptomene.
I denne serien ser vi to flotte, kunnskapsrike og svært empatiske leger ansatt ved UNN i Tromsø som mestrer nettopp det vanskelige i dette feltet – å ta pasienter med disse ubestemmelige og uforklarlige plagene på alvor. Fra kunnskap innen nevroplastisitet vet man nemlig at slike plager ikke er noe pasienten innbiller seg. Plagene er derimot helt reelle, og sitter ikke «bare i hodet». Men istedenfor å være resultat av en pågående sykdom eller skade, er de forårsaket av et overveldet nervesystem som har nådd sin fulle emosjonelle kapasitet.
Mange pasienter med denne type symptomer har til sin store fortvilelse opplevd å ikke bli tatt på alvor, enten i helsetjenesten eller i samfunnet for øvrig. Disse legene tar pasientene på det største alvor og undersøker pasientene sine grundig for pågående skader eller sykdommer som krever medisinsk behandling. Leger har nettopp denne uvurderlige plassen i dette arbeidet ved å kunne forsikre pasienten om at det ikke er noe galt med dem fysisk. Men tidligere har denne typen pasienter deretter blitt sendt til psykiatrien, noe som bare forsterker en oppfatning av at plagene er innbilt.
Der disse unike legene Elin Drivenes og Hans Petter Fundingsrud gjør noe annerledes, er at de klarer å tilby en behandlingsmetode som kombinerer medisinsk kunnskap og den emosjonelle og sosiale komponenten av plagene som har oppstått. De gjør grundige undersøkelser av livshistorie og pågående belastninger hos sine pasienter og forklarer på en veldig pedagogisk måte hvordan disse kan generere kroniske symptomer. Ikke minst med en ikke-dømmende og hjertevarm væremåte helt i tråd med det vi lærer på EQ Institute. I mitt terapirom som EQ-terapeut møter jeg mennesker med et åpent sinn og et åpent hjerte. Her finnes ingen fordommer, bare forståelse og aksept. Sammen går vi inn i det som gjør vondt, utforsker følelsene som har gjemt seg i kroppens språk. Ved å integrere denne typen emosjonell kompetanse i det tradisjonelle helsevesenet, kan vi revolusjonere måten vi behandler mennesker på. Vi kan skape rom for å få satt ord på det som er vanskelig, før de samme følelsene setter seg fast i kroppen og begynner å begrense livene våre.
Tenk om framtidens helsevesen kunne være et sted der både kropp og sjel får samme oppmerksomhet og omsorg. Der vi ser hele mennesket, ikke bare symptomene. For når kroppen snakker, trenger vi noen som kan lytte med mer enn bare stetoskop og prøveglass. Vi trenger noen som kan høre hjertets språk.
